Den såkalte styringsrenten er renten på bankenes innskudd opp til en viss kvote i Norges Bank. Styringsrenten er altså en innskuddsrente og ikke en rente som norske banker låner penger til. Men styringsrenten danner et gulv for hva minimum utlånsrente i bankene kan være.
Styringsrenten settes av Norges Bank. I teorien kan den endres når som helst, men i praksis vedtas den i hovedstyrets rentemøter, som normalt holdes seks ganger i året.
Enkelt forklart er pengene som bankene benytter til å låne ut penger til for eksempel bolig en blanding av innskuddene som banken har fra sine kunder, og penger som banken har lånt i det åpne pengemarkedet (hos andre banker, gjennom obligasjoner, osv.). Prisen på det banken må betale for å låne i det åpne pengemarkedet regnes som oftest på bakgrunn den såkalte Nibor-renten.
Nibor (Norwegian Interbank Offered Rate) er en samlebetegnelse på pengemarkedsrenter med ulike løpetider. Rentene skal gjenspeile hva en bank krever for et usikret utlån i norske kroner til en annen bank. Det er de seks bankene DNB Bank ASA, Danske Bank, Handelsbanken, Nordea Bank AB, SEB AB og Swedbank AB som gir datagrunnlaget for Nibor, mens selve kalkuleringen gjøres av Oslo Børs. Oppdaterte kurser for Nibor finnes her: https://www.oslobors.no/markedsaktivitet/#/list/nibor/quotelist
I tillegg til selve Nibor-renten betaler bankene et såkalt risikotillegg. Dette tillegget varierer fra transaksjon til transaksjon, og fra bank til bank. Risikotillegget er en prising som gjøres av långiver for den risikoen man har ved å låne ut pengene til en bank.
Det er således med bakgrunn i Nibor-rentene at bankene må vurdere sin egen prissetting av lån ut til egne kunder, og ikke hva styringsrenten til Norges Bank er. I tillegg spiller den generelle markeds- og konkurransesituasjonen inn på prissettingen hos bankene.
Kommenter artikkelen nedenfor: